Kan vi få til en positiv klimaavtale i Paris?
Klimatoppmøtet i Paris starter i disse dager. Representanter for over 190 regjeringer skal forsøke å sluttføre forhandlinger om en avtale for å redusere utslippene av klimagasser nok til at global oppvarming kan begrenses til 2 grader. Møtet handler om vår felles framtid og våre barn og barnebarns muligheter. Resultatet av Paris-møtet må være en juridisk bindende avtale, hvis ikke har de som deltar og sitter med et ansvar sviktet.
Norges rolle og ansvar på møtet og i det internasjonale klimaarbeidet er betydelig. Den norske regjeringen og Klimaog miljøministeren bærer et tungt ansvar på sine skuldre, ikke bare for Norges posisjon, men for klodens framtid.
I vår regjeringstid under Stoltenberg styrket vi gjennom åtte år Norges rolle og ansvar i det internasjonale klimaarbeidet. Vi fikk på plass og styrket regnskogsatsingen, vi fikk økt energibistanden, og vi viste vårt ansvar som et rikt land og tok en tydelig rolle internasjonalt tydelig rolle som en del av vår solidariske holdning i klimaspørsmålet.
Etter at stafettpinnen har blitt overlevert den blå-blåHøyre/Frp-regjeringen, har dette fra regjeringens side blitt betydelig endret. Ikke retorisk, for der er de gode, menRetorikken er den samme, men faktisk gjennom praktisk politikk og evnen til å prioritere står det dårligere til med. Der ser vi at det er langt fra retorikk til politisk konkretisering.Avstanden mellom retorikk og konkret politikk er derfor stor.
2015 har vært et langt tilløp på vei mot hoppkanten, som Paris-toppmøtet kan betraktes som. Stilen i tilløpet er ikke avgjørende for et godt hopp, men det er viktig å fullføre på hoppkanten. Hva er det som skjer? Istedenfor å skyte fart ved å styrke Norges internasjonale rolle og øke bidraget og forsterke det solidariske ansvaret klimautfordringen påkaller, faller regjeringen på hoppkanten. Hva tenker verdens ledere om dramatiske kutt i klimabistanden, hva tenker verdens ledere som samles i Paris? Vi har hørt og lest at kKlima- og mMiljøministeren varmt har omtalet Norges ansvar for å bidra med både med menneskelige ressurser og økonomiske virkemidler til klimabistand. Hun har sågar ment det er avgjørende. Når regjeringen la fram sitt budsjettforslag for 2016 ble vi vitne til store og dramatiske kutt nettopp på klimabistanden. Det er grunn til å undres over hva verdens ledere tenker og tror om Norges innsats når det gjelder internasjonale forpliktelser for å få bukt med klimautfordringen - nå og i fortsettelsenbåde på kort og lang sikt når det gjelder internasjonale forpliktelser for å få bukt med klimautfordringen.
Oppsummert må en kunne si at med en blå-blåHøyre/Frp-regjering som prioriterer bort det internasjonale klimaarbeidet, så vil Norge sin stemme være svakere enn den burde på klimatoppmøte i Paris. Det burde vært annerledes.
Terje L. Aasland, stortingsrepresentant Arbeiderpartiet
Publisert i TA 30. november 2015